Råd om å bevare sinnsroen

Kjærlighet gjør blind – sies det.  Det gjør også hatet, de største problemene og de alvorlige konfliktene.  Jeg ser dette i organisasjoner sikkert fordi de fleste venter i det lengste med å søke ekstern bistand eller råd. Det slår inn en form for tunnelsyn, det blir vanskelig å se sine egne ting i en større sammenheng, man forstørrer problemene og vanskelighetene synes mer og mer uoverstigelig. En ser ikke skogen for alle trærne, ens fiender blir mer fiendtlig og nyansene blir borte.

Å bevare sinnsroen handler om å ta et skritt tilbake, se seg selv og sin egen organisasjon "utenifra", være flue på veggen, se i gjennom andre briller.  Det er alltid noe der man ikke har sett, alltid en opplysning eller et synspunkt som kan endre hele bildet.  Den som har sinnsro "teller til ti", åpner for alternative inntrykk, går i dialog med noen som tenker annerledes.

Det finns et klassisk dikt om dette.  Noen sier at det er en bønn.  Diktet kom sannsynligvis til lenge før kristendommen, og det bærer i seg en visdom som i alle fall er uavhengig av tid og sted, uavhengig av religion, type gud eller type tro. Jeg er klar over at mange sier dette er en kristen bønn som stammer fra Frans av Assisi, men her som så ofte ellers, har kristne gjort klassiske tekster om til sine. Den eldste form av dette sies å være forfattet av en opposisjonell som ble henrettet av keiser Theoderik i år 524 f.Kr.  Diktet eller visdomsordet er slik:

Jeg behøver en slik sinnsro

at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan endre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 Jeg tror at mange ansatte og ledere ville få en bedre hverdag på jobb om man lot disse visdomsordene styre mer av aktiviteten eller bekymringene.  Det vil alltid være ting og personer som ikke er slik man skulle ønske at de var, det vil alltid være noe av det uperfekte som man bare må akseptere.  Så kan man sette kreftene, omtanken og kreativiteten inn på de tingene som man kan få gjort noe med.

Hvor sinnsroen, motet og forstanden kommer fra, er i denne sammenhengen ikke vesentlig.  Jeg mener at vi alle har det "i oss".  Det handler mer om å la det få plass. Ledere som er vant til å ta umiddelbare og kvikke beslutninger er tjent med å lete etter sinnsroen i sine organisasjoner, hos sine medarbeidere og hos seg selv.