Råd om å ta vare på forskjelligheten
Noe av det mest fascinerende med å jobbe med
organisasjonsutvikling, leder- og medarbeiderskap er forskjelligheten. Når to
dager aldri er like, det 6. BPA-kurset om høsten like spennende som det første,
handler det om dette. Vi tror
forskjellig, vi oppfører oss forskjellig, vi tenker forskjellig, vi ser ut
forskjellig og vi reagerer forskjellig på like ting og like utfordringer.
Vi velger om vi ser på dette som en trussel eller som en
mulighet. Forskjellighet skaper uenighet og konflikter. Om vi antar at
forskjellighet er et livsvilkår, at det er gjennom å spille ut forskjelligheten
at vi utvikler og skaper nye muligheter i organisasjonene, vil vi også måtte
innse at uenighet og konflikt er et livsvilkår. Om uenigheten blir en trussel
eller en mulighet til nyskaping er opp til ledere og medarbeidere i
organisasjonen.
I høst har en kommunelege i Mo i Rana blitt kåret til årets
kommuneprofil. Han har stått opp for retten til å tenke forskjellig, til å være
forskjellig og til å vurdere forskjellig.
Denne historien har satt fokus på et fenomen som vi som jobber med
kommuner har opplevd i det siste, nemlig det at når kommuner vil framstå som
merkevare etter modell fra branding-tenkingen i næringslivet, kan det resultere
i at man blir så blank og skinnende at de som jobber der må ensrettes. Forskjelligheten blir en trussel, men i det
lange løp er forsøkene på å kneble offentlig ansatte, gjøre dem til marionetter
og ta fra dem retten til å vise sin uenighet, det som er den virkelige
trusselen.
Jeg har i de siste 25 årene av mitt yrkesliv prøvd å skjønne
mer om konflikter. Jeg har møtt mange
mennesker som opplever ødeleggende konflikter, jeg har vært i organisasjoner
hvor konfliktene mellom personer har vært så dominerende at de har truet hele
virksomheten. Så har jeg møtt ledere i virksomheter som tenker at uten
uenigheter vil vi ikke bevege oss. Uten
uenighet og forskjellighet vil vi alltid produsere den samme varen og den samme
tjenesten. Virkeligheten tillater ikke
det. Rammene endres, vilkårene svekkes
og organisasjonene må være i stand til å gjøre gamle ting på nye måter hele
tiden.
Jeg tenker at for å takle forskjelligheten og for å gi
ansatte retten til å mene det som er annerledes enn det "store vi" mener,
trenger organisasjonene forhandlingskompetanse.
Å kunne forhandle handler nettopp om å finne løsninger hvor forskjellige
interesser kan enes. I dette perspektivet forhandler vi jo hele tiden, vi
forhandler med kollegaer, med ledere, med brukere og med andre som vi skal ha
en profesjonell relasjon til.
Det finns ingen bedre måte å ivareta forskjelligheten på –
ivareta retten til å være annerledes – enn å utvikle virksomhetens og medarbeidernes
forhandlingskompetanse.
