Møter som har gjort inntrykk, Anne

Som rådgiver på RO i mange år har jeg truffet hundrevis av ledere, ansatte og brukere enkeltvis og i grupper.  Noen av disse møtene har jeg med meg videre i alt jeg gjør, de har formet meg som rådgiver og de fortjener å bli til historier. Disse historiene er selvfølgelig mine inntrykk og opplevelser; de er mine fortellinger med min fargelegging.

Anne er en ildsjel, det vil si, det er vi andre som kaller henne det, selv er hun bare en som bryr seg. Og hun bryr seg om andre, om de som behøver ei hånd, om rommene vi skaper for å møtes.

Anne legger til rette for at de andre som bryr seg skal få vilkår for sitt engasjement.  Anne tror nemlig at det er mange som bryr seg, at det er normalt å bry seg. Hun har i mange år jobbet med frivillige i helse- og omsorgstjenestene.  Lenge før det kom stortingsmeldinger som sa at det er de frivillige som skal redde oss når eldrebølgen kommer og tar oss.

Anne koordinerer den frivillige innsatsen.  Dette er den innsatsen der de frivillige kommer som enkeltpersoner av egen drivkraft og vilje for å gjøre en innsats, gratis.  Ellers kommer mange frivillige gjennom sine foreninger, røde kors, sanitetskvinnene og andre.  Det er bra og Anne håper at disse vil komme også i framtida.  Men Anne brenner for disse som har noen timer å gi nå og da, eller mange timer ofte, uten annen form for organisert motivasjon.

Anne kjenner folk, hun skjønner folk og hun fornemmer folk.  Det betyr helt konkret at hun skjønner at det gjelder å finne rett utfordring til rett person – og det gjør hun nesten alltid.  Å se folk betyr å anerkjenne det folk gjør, respektere den de er og nyte at folk er så vanvittig forskjellige.  Her finnes ingen "one size fits all". Her gjelder systematisk forskjellsbehandling.  Man kan ikke se folk på ordentlig uten å se forskjellene på folk.

Anne har ei halv stilling knyttet til sine oppgaver med de frivillige, dette gir kommunen 4 – 5 årsverk gratis og dedikert arbeidsinnsats.  Dette er det lett å se og å dokumentere.  Men det er ikke det som er viktig for Anne, for hun vet at for mange av hennes frivillige er det denne innsatsen som gir mening i tilværelsen, som holder mennesker friske.  Alle tjener på den frivillige innsatsen, selvfølgelig sykehjemspasienten som kommer seg ut på tur eller hjemmeboende som får tilkjørt middag, men noen ganger, vel så mye, den frivillige hjelperen som blir bekreftet som nyttig.  Som finner sin mening med livet.

De frivillige er glade i Anne og hun er glad dem.  Store ord, men alle som ser Anne på frivilligkafeen gå mellom bordene hvor mange frivillige møtes innimellom, kan se dette, kan se den gjensidige hengivenheten.  Anne mener egentlig at man ikke kan være leder uten å være glad i folk, eller i alle fall, trives med folk. Det er Annes målrettede innsats som henter inn de frivillige, enten på møter i foreninger, gjennom gode historier i lokalpressa eller gjennom direkte henvendelser i det offentlige rommet. Glorete brosjyrer i postkassen funker ikke, det er kontakt mellom mennesker som må til.

Anne er, for å si det forsiktig, ikke lønnsledende, hun tenker veldig lite over det.  Anne motiveres ikke av lønn, men hun setter pris på anerkjennelse.  Den får hun i rikt monn fra de frivillige og fra brukerne.  Hun har hatt denne oppgaven i 12 år, men når jeg spør, kan hun ikke huske at en sjef en eneste gang har sett henne, kreditert henne eller oppmuntret henne. Anne regner ikke timer, men vet at de ubetalte blir mange.

Det blir ingen frivillig innsats uten at noen organiserer.  De frivillige kommer ikke strømmende med sine villige hender og det er bare å glemme at frivillige skal redde noe som helst om vi ikke er villig til å gjøre en skikkelig innsats med organiseringen.  Dette vet Anne.  Annethvert år foreslår noen politikere å redusere Annes stilling, da hjelper det med tall.  Men det er også sårt, selvfølgelig, å være den som kan tas vekk. 

Men Anne fortsetter helt til hun blir pensjonist fordi noe annet ikke er til å tenke på.  Fordi brukerne trenger de frivillige – og fordi de frivillige ikke ville vært der i sine rette elementer uten Anne. Og fordi Anne er en sjelden blomst i menneskefaunaen, hun er en ildsjel.

Råd om å skille mellom "helse" og "omsorg"

Samhandlingsreformen og endring av lovverk innenfor helse- og omsorgstjenester i kommunene som den førte med seg, har gjort at vi har fått et veldig fokus på helse.  I tidligere lovverk skilte man tydeligere på "helsetjenester" og "sosialtjenester".  I dag sauser vi dette sammen på en måte som gjør at "alt er helse".  På ett vis er det uproblematisk – helse forstås da som et utvidet og inkluderende begrep og da kan man jo tenke at helse er like med trivsel eller med et godt liv. 

Når vi snakker om kommunenes "helse- og omsorgstjenester" snakker vi om strengt lovregulerte rettigheter for mottakere av tjenester som kommunene er pliktig til å yte til forsvarlig kvalitet.  Da blir "helse" et snevert begrep som handler om behandling og pleie. Og dette er altså underlagt, og må være underlagt, et strengt lovregime med rapportering, kvalitetsindikatorer, tilsyn og dokumentasjon. 

Brukere, eller tjenestemottakere, er ikke tjent med at vanlig assistanse, for eksempel gitt som Brukerstyrt Personlig Assistanse, defineres som helsetjenester.  Det er viktig at det finnes tjenester på et lavterskelnivå som ivaretar funksjonshemmedes behov for assistanse slik at man kan leve et liv hvor assistansen bidrar til at man kan delta i arbeid, studier og ellers leve et sosialt liv i fellesskap med andre.  Gjør vi dette til helsetjenester, hever vi terskelen slik at det både blir vanskelig å få assistansetjenester og hvor de må dokumenteres og underlegges tilsyn og rigide kvalitetsbestemmelser. 

I helse- og omsorgstjenesteloven opereres med begrepene "helsetjenester i hjemmet" og "personlig assistanse".  Det er ikke gitt noen entydig grenseoppgang mellom disse begrepene og mange kommuner har tradisjonelt definert mye assistanse til personlige gjøremål som det å stå opp, dusje og spise som "helsetjenester" og kalt det hjemmesykepleie.  Slike tjenester kan imidlertid i de fleste tilfeller godt defineres som "personlig assistanse" og dermed slippe forutsetningene og kravene som stilles til helsetjenester. Da blir det rett og slett et spørsmål om rett til å leve et liv hvor en selv definerer "godt nok" eller "kvalitet" slik vi andre som ikke trenger assistanse, gjør.  Tjenestemottakerne opplever det som å frigjøres fra helseregimet. Som alle andre må de som trenger assistanse selv kunne si hva som er tilstrekkelig når det gjelder rengjøring, samfunnsdeltakelse og hygiene.

Oppfordringen til de som jobber med dette må derfor bli; ikke gjør alt til helse, la helsebegrepet omfattes av det som må utføres av helsepersonell, la resten være personlig assistanse hvor brukerne selv definerer kvalitet eller "godt nok".