Råd om å stille krav til folk

"Det en menneskerett å bli stilt krav til". Jeg har vært på mange konferanser, forelesinger og kurs i min jobb her på RO, og også i jobbene før RO.  Og som med alle andre; jeg har glemt det aller meste.  Men dette husker jeg; jeg var på en kursdag med Cato Zahl Pedersen for noen år siden, han snakket om å lykkes med prosjekter tror jeg, og fortalte sin egen historie, altså den om en vilter 14-åring som klatrer opp i ei høyspentmast og får tusenvis av volt gjennom seg og våkner opp i ei sykehusseng lammet og ute av stand til å røre seg.

Han skildret hvordan han gradvis tilpasset seg livet som pasient hvor en masse voksne svirrer rundt en og går en til hånde.  Det er bare å "trykke på knappen", så er noen i hvit frakk parat til å hjelpe.  Inntil den dagen da en av hjelperne sier; "dette går ikke Cato, her har vi viktige ting å ta oss av, nå må du lære deg å snu boksidene dine selv".  Slik jeg husker det, beskrev Cato dette øyeblikket som det som endret tilværelsen. Og endringen kom med at det var noen som stilte krav; du må gjøre det selv!

Etter dette har jeg vært rådgiver i mange oppdrag ute i kommunale organisasjoner eller avdelinger og jeg har tenkt mange ganger; "hvorfor er vi så redde for å stille krav til folk". Det er jo ikke slik at pasienter er bare pasienter. At brukere er bare brukere. At sjuke er bare sjuke. At funksjonshemmede er bare funksjonshemmet.  Alle er folk og i følge Cato har alle disse en rett til å bli stilt krav til!

Jeg tror det er slik at det er gjennom kravene som stilles til oss vi får verdi.  Vi liker jo å holde oss med festtaler hvor vi sier at "alle er like mye verd".  Men jeg tror ikke at dette er opplevelsen hos dem som vi ikke lenger har noen krav til, de som bare blir pensjonister, beboere, tjenestemottakere og hva vi nå finner på å kalle alle de som bare er nytere av tjenester og ikke lenger ytere.

Så når jeg stiler krav til deg, bekrefter jeg din verdi.  Når du stiler krav til meg den dagen jeg om noen år er pensjonist, sier du også at jeg er verdifull!

Akkurat nå har jeg jobbet med et prosjekt som handler om å lede uorganiserte frivillige.  Da har jeg møtt mange av disse frivillige fra flere kommuner og fra forskjellige tiltak.  Felles for alle er at de vil bety noe, de vil gjøre en forskjell, de vil kjenne at noen trenger dem. Sagt på en annen måte, de vil kjenne på at noen krever noe av dem.  De vil gjerne forplikte seg, de vil til og med gå etter oppsatte arbeidslister og "bytte vakter" med andre frivillige.

Selvfølgelig skal kravene vi stiller være overkommelig, gjerne om man strekker seg litt, men, overkommelig.  Så vi som er unge pensjonister om noen år får ikke "trekke oss tilbake", samfunnet trenger oss og det forventes at vi skal gjøre en innsats videre.  At du får tjenester av staten eller kommunen i en sammenheng, betyr ikke at vi ikke skal kunne forvente en innsats fra deg på annet hold. Slik må det være, ikke fordi vi ikke lenger har råd til å gi de som trenger det tjenester, men fordi det er det som gir folk verdi, verdighet.

Råd om å ta vare på motivasjonen

Hvilke faktorer er det som mest treffsikkert kan forutsi suksess i arbeidslivet?  Når den ene virksomheten presterer mye bedre enn den andre – hva er den mest sannsynlige forklaringen?  Det kan være at medarbeiderne i den ene virksomheten er mer intelligente enn i den andre, eller at de har en høyere kompetanse, eller til og med at de har bedre lønnsbetingelser.  Dette er det forsket mye på og den ene faktoren som i størst grad kan forutse suksess er motivasjon! Medarbeiderne, kollegaene eller lederne må være motiverte.

Og det beste med det er at vi alle er motiverte – i utgangspunktet.   Vi starter i en ny jobb og er selvsagt motiverte til å vise oss fra vår beste side og til å gjøre jobben så bra som bare mulig.  Vi går på jobb og er motivert til å gjøre denne dagen eller denne vakta så bra som bare mulig.  Vi går fra lunsj og motivasjonen til å stå resten av dagen gir oss masse energi.

Hva er det som motiverer oss? – Det er det også forsket mye på og vi vet derfor mye om det.  Her handler det ikke om kompliserte motivasjonsteorier, det handler om det som ligger til grunn for disse teoriene.  Og det er ganske enkelt at vi, det vil si hundretusenvis av enkeltmennesker opp gjennom forskingshistorien, har svart på intervjuer, fylt ut spørreskjemaer og bitt studert i vårt daglige virke.

Og vi har svart at vi er motiverte når det vi skal til med appellerer til følelsene våre. Vi gjør ikke gjerne det vi ikke liker og blir frustrert av, vi gjør helst det som gjør oss glad, oppløftet, stolt osv.

Videre har vi svart at vi motiveres av framgang, gode resultater og suksess.  Det å se de små framskrittene er svært viktig å oppmuntre til i stedet for å se nederlagene og det som ikke fungerte.  Den samlede motivasjonen i en virksomhet er proporsjonal med evnen til å dyrke de små (og selvfølgelig også de store) suksessene.

Den tredje viktige motivasjonsfaktoren vi har trukket fram er fellesskapsopplevelsen.  Vi motiveres av å kjenne fellesskap, har felles verdier, felles oppgaver og felles målsettinger. Og vi motiveres i stor grad av å være viktige for noen, av å ha betydning og av at vår innsats blir lagt merke til. Og bare så det er sagt; motivasjonsforskningen plasserer lønn langt ned på lista av viktige motivasjonsfaktorer, uten at det betyr at lønn ikke er viktig.

Noen mener at det er et krav til ledere at de skal motivere medarbeiderne.  Det jeg har skrevet her gir ledene en mye enklere oppgave; ikke drep motivasjonen! Det gjelder selvsagt også i forholdet kollegaer i mellom. Det er ikke kollegaers oppgave å motivere hverandre, det er vår alles plikt å se til at kollegaenes motivasjon støttes opp under og i hvert fall ikke ødelegges.

Når du møter dine medarbeidere eller kollegaer med forventningen om at de er motiverte, blir møtene helt annerledes enn om du tenker at det er din oppgave å skape motivasjon hvor den ikke finnes. Vi dyrker fram hverandres motivasjon gjennom å hilse på hverandre, se hva de andre gjør, anerkjenne hverandres små fremganger, fortelle hverandre om gledene i jobben. Og når vi forteller historiene om hverandre som blir til historien om oss.