Råd om å stille krav til folk

"Det en menneskerett å bli stilt krav til". Jeg har vært på mange konferanser, forelesinger og kurs i min jobb her på RO, og også i jobbene før RO.  Og som med alle andre; jeg har glemt det aller meste.  Men dette husker jeg; jeg var på en kursdag med Cato Zahl Pedersen for noen år siden, han snakket om å lykkes med prosjekter tror jeg, og fortalte sin egen historie, altså den om en vilter 14-åring som klatrer opp i ei høyspentmast og får tusenvis av volt gjennom seg og våkner opp i ei sykehusseng lammet og ute av stand til å røre seg.

Han skildret hvordan han gradvis tilpasset seg livet som pasient hvor en masse voksne svirrer rundt en og går en til hånde.  Det er bare å "trykke på knappen", så er noen i hvit frakk parat til å hjelpe.  Inntil den dagen da en av hjelperne sier; "dette går ikke Cato, her har vi viktige ting å ta oss av, nå må du lære deg å snu boksidene dine selv".  Slik jeg husker det, beskrev Cato dette øyeblikket som det som endret tilværelsen. Og endringen kom med at det var noen som stilte krav; du må gjøre det selv!

Etter dette har jeg vært rådgiver i mange oppdrag ute i kommunale organisasjoner eller avdelinger og jeg har tenkt mange ganger; "hvorfor er vi så redde for å stille krav til folk". Det er jo ikke slik at pasienter er bare pasienter. At brukere er bare brukere. At sjuke er bare sjuke. At funksjonshemmede er bare funksjonshemmet.  Alle er folk og i følge Cato har alle disse en rett til å bli stilt krav til!

Jeg tror det er slik at det er gjennom kravene som stilles til oss vi får verdi.  Vi liker jo å holde oss med festtaler hvor vi sier at "alle er like mye verd".  Men jeg tror ikke at dette er opplevelsen hos dem som vi ikke lenger har noen krav til, de som bare blir pensjonister, beboere, tjenestemottakere og hva vi nå finner på å kalle alle de som bare er nytere av tjenester og ikke lenger ytere.

Så når jeg stiler krav til deg, bekrefter jeg din verdi.  Når du stiler krav til meg den dagen jeg om noen år er pensjonist, sier du også at jeg er verdifull!

Akkurat nå har jeg jobbet med et prosjekt som handler om å lede uorganiserte frivillige.  Da har jeg møtt mange av disse frivillige fra flere kommuner og fra forskjellige tiltak.  Felles for alle er at de vil bety noe, de vil gjøre en forskjell, de vil kjenne at noen trenger dem. Sagt på en annen måte, de vil kjenne på at noen krever noe av dem.  De vil gjerne forplikte seg, de vil til og med gå etter oppsatte arbeidslister og "bytte vakter" med andre frivillige.

Selvfølgelig skal kravene vi stiller være overkommelig, gjerne om man strekker seg litt, men, overkommelig.  Så vi som er unge pensjonister om noen år får ikke "trekke oss tilbake", samfunnet trenger oss og det forventes at vi skal gjøre en innsats videre.  At du får tjenester av staten eller kommunen i en sammenheng, betyr ikke at vi ikke skal kunne forvente en innsats fra deg på annet hold. Slik må det være, ikke fordi vi ikke lenger har råd til å gi de som trenger det tjenester, men fordi det er det som gir folk verdi, verdighet.