fredag 28. november 2014


Råd om å kommunisere tillit

Jeg kom i dag over en artikkel hvor prosessor ved CBS, (Copenhagen Business School) Steen Hildebrant, siteres og hvor overskriften er: Ud med dokumantationstyranniet og ind med tillid.  Han sier:

"De ledere, der står i spidsen for velfærdsproduktionen, er udsat for et urimeligt krydspres fra borgere, medier, medarbejdere og egen organisation. Derfor er det på tide at gøre op med kontrol- og dokumentationstyranniet og give lederne plads til rent faktisk at lede. De skal have tillid, frihed og ansvar."

Vi har hatt en liknende debatt her i landet som det denne artikkelen forteller om i Danmark. Ledere omgir seg med krav om dokumentasjon, telling og rapportering som gjør at de ikke får rom til å være ledere og reduseres til managere som skal nå mål som settes av sentrale myndigheter.  Vi sammenlikner tjenester ut fra kvantitative data på en måte som gjør alle middelmådige og hvor det framstilles som er forklaringsproblem om en kommune bruker mer penger på et tjenesteområde enn det "sammenliknbare kommuner" gjør. Det er lett å telle kroner, ikke så lett å telle opplevelsen til tjenestemottakerne.  Einstein siteres med følgende gullkorn: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles".

I kommunal tjenesteyting har utdanningsgraden til ansatte aldri vært høyere.  Vi utdanner saksbehandlere og ledere og snakker gjerne om kompetanseutvikling og løpende kvalitetsutvikling som grunnpilarer i offentlige organisasjoner.  Samtidig innfører vi stadig skjerpede krav til at de samme lederne og saksbehandlerne skal sees i kortene på detaljnivå.  Vi har kommet dit hen at offentlig ansatte føler seg mistrodd og mistenkeliggjort gjennom sammenlikninger, målstyringshysteri og krav om innsyn og tellbare begrunnelser.

Ingen er uenige i at det er viktig å dokumentere jobben som gjøres, men vi kan jo ikke tillate at ansatte bruker mer tid på å dokumentere enn på faktisk å gjøre jobben.  Vår velferdsmodell bygger på kompetent saksbehandling, rettssikkerhet og rettferdighet hvor alle skal oppleve et sikkerhetsnett som fanger oss opp når sykdom eller funksjonsnedsettelser gjør det normale livet vanskelig. Vi diskuterer gjerne penger og prioriteringer i det politiske spillet, men ideen om velferdssamfunnet skal være mest mulig stabil. Det er jo derfor vi utdanner våre ansatte, for at de skal settes i stand til å forvalte lovverk og regler på en slik måte at innbyggerne kjenner sikkerhet for egen velferd uavhengig av politiske spill. 

Da må vi gi dem tillit.  Hvordan skal vi gi tilbake den tilliten som har forsvunnet gjennom alle talløvelsene? Det handler jo selvfølgelig om hvordan vi formulerer de fysiske og økonomiske rammene.  Men det handler vel så mye om holdninger. Det skal mot til å vise tillit.  Å stole på at folk gjør sitt beste, tåle at det innimellom skjærer seg men allikevel tørre å anta at det meste går bra og at alle kompetente ansatte utmerket godt vet hva som er en "god jobb".

Det vil ta tid å endre et system som i dag framstår som sentraldirigert og som kommuniserer mistillit.  Men når vi ser bakover i tid, hvordan ting har blitt som de har blitt, må vi tenke at likeså vel som vi har kunnet utvikle en mistillitskultur, må vi kunne utvikle tillitskultur.