Råd om å kommunisere tillit
Jeg kom i dag over en artikkel hvor prosessor ved CBS,
(Copenhagen Business School) Steen Hildebrant, siteres og hvor overskriften er:
Ud med dokumantationstyranniet og ind med tillid. Han
sier:
"De ledere, der står i
spidsen for velfærdsproduktionen, er udsat for et urimeligt krydspres fra
borgere, medier, medarbejdere og egen organisation. Derfor er det på tide at gøre
op med kontrol- og dokumentationstyranniet og give lederne plads til rent faktisk
at lede. De skal have tillid, frihed og ansvar."
Vi har hatt en liknende debatt her i landet som det denne
artikkelen forteller om i Danmark. Ledere omgir seg med krav om dokumentasjon,
telling og rapportering som gjør at de ikke får rom til å være ledere og
reduseres til managere som skal nå mål som settes av sentrale myndigheter. Vi sammenlikner tjenester ut fra kvantitative
data på en måte som gjør alle middelmådige og hvor det framstilles som er
forklaringsproblem om en kommune bruker mer penger på et tjenesteområde enn det
"sammenliknbare kommuner" gjør. Det er lett å telle kroner, ikke så
lett å telle opplevelsen til tjenestemottakerne. Einstein siteres med følgende gullkorn:
"Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles".
I kommunal tjenesteyting har utdanningsgraden til ansatte
aldri vært høyere. Vi utdanner
saksbehandlere og ledere og snakker gjerne om kompetanseutvikling og løpende
kvalitetsutvikling som grunnpilarer i offentlige organisasjoner. Samtidig innfører vi stadig skjerpede krav
til at de samme lederne og saksbehandlerne skal sees i kortene på
detaljnivå. Vi har kommet dit hen at
offentlig ansatte føler seg mistrodd og mistenkeliggjort gjennom
sammenlikninger, målstyringshysteri og krav om innsyn og tellbare begrunnelser.
Ingen er uenige i at det er viktig å dokumentere jobben som
gjøres, men vi kan jo ikke tillate at ansatte bruker mer tid på å dokumentere
enn på faktisk å gjøre jobben. Vår
velferdsmodell bygger på kompetent saksbehandling, rettssikkerhet og
rettferdighet hvor alle skal oppleve et sikkerhetsnett som fanger oss opp når sykdom
eller funksjonsnedsettelser gjør det normale livet vanskelig. Vi diskuterer
gjerne penger og prioriteringer i det politiske spillet, men ideen om
velferdssamfunnet skal være mest mulig stabil. Det er jo derfor vi utdanner
våre ansatte, for at de skal settes i stand til å forvalte lovverk og regler på
en slik måte at innbyggerne kjenner sikkerhet for egen velferd uavhengig av
politiske spill.
Da må vi gi dem tillit.
Hvordan skal vi gi tilbake den tilliten som har forsvunnet gjennom alle
talløvelsene? Det handler jo selvfølgelig om hvordan vi formulerer de fysiske
og økonomiske rammene. Men det handler
vel så mye om holdninger. Det skal mot til å vise tillit. Å stole på at folk gjør sitt beste, tåle at
det innimellom skjærer seg men allikevel tørre å anta at det meste går bra og
at alle kompetente ansatte utmerket godt vet hva som er en "god
jobb".
Det vil ta tid å endre et system som i dag framstår som sentraldirigert
og som kommuniserer mistillit. Men når
vi ser bakover i tid, hvordan ting har blitt som de har blitt, må vi tenke at likeså
vel som vi har kunnet utvikle en mistillitskultur, må vi kunne utvikle
tillitskultur.
